11 I 1903, Vítkovice (Tsjekkia i dag) – 6 X 1944, konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau
Biografi
Ilse Weber skrev dikt, sanger, fortellinger, skuespill og radioprogrammer for barn, på både tysk og tsjekkisk. Hun arbeidet som barnesykepleier i Theresienstadt-gettoen. Hun skrev helt fram til sin død.
Ilse ble født 11. januar 1903 i landsbyen Vítkovice i nærheten av byen Ostrava i det som i dag er Tsjekkia. Pikenavnet hennes var Ilse Herlinger. Hun begynte å skrive allerede som ung, og novellene for barn gjorde henne raskt til en populær forfatter. I 1930 giftet hun seg med Willi Weber, og de flyttet til Praha. Her jobbet hun for den tsjekkiske radioen. Samtidig ble novellene hennes publisert i ulike barneblader. I skrivingen prøvde hun å kombinere elementer fra alle de kulturene hun følte seg hjemme i: den jødiske, den tsjekkiske og den tyske.
I 1939, under nazistenes okkupasjon, klarte hun å sende sin eldste sønn, Hanuš, til England som en del av barneredningsinnsatsen Kindertransport. Han ble sendt videre til Sverige, der han oppholdt seg hos en venn. I februar 1942 ble Ilse, Willi og deres yngste sønn, Tommy, flyttet til Theresienstadt-gettoen. Her jobbet Ilse som sykepleier på barnesykehuset. I gettoen skrev hun flere dikt på tysk, og noen av dem ble også tonesatt. To av disse komposisjonene er bevart i dag.
I oktober 1944 ble mannen hennes deportert til Auschwitz-Birkenau. Ilse ønsket å holde familien samlet, og hun meldte seg frivillig til å reise til Auschwitz-Birkenau med Tommy. Da de kom til leiren, ble de sendt direkte til gasskammeret. Willi Weber overlevde og døde 30 år senere. Hanuš Weber overlevde krigen og ble boende i Sverige – han døde i september 2021. Ilse Webers tekster var i mange år glemt, men nå blir de løftet fram av Bente Kahan, kurator for denne utstillingen. Med støtte fra Hanuš har hun videreutviklet Ilse Webers fortellinger og dikt.
Ilse Weber skrev dikt, sanger, fortellinger, skuespill og radioprogrammer for barn, på både tysk og tsjekkisk. Hun arbeidet som barnesykepleier i Theresienstadt-gettoen. Hun skrev helt fram til sin død.
Ilse ble født 11. januar 1903 i landsbyen Vítkovice i nærheten av byen Ostrava i det som i dag er Tsjekkia. Pikenavnet hennes var Ilse Herlinger. Hun begynte å skrive allerede som ung, og novellene for barn gjorde henne raskt til en populær forfatter. I 1930 giftet hun seg med Willi Weber, og de flyttet til Praha. Her jobbet hun for den tsjekkiske radioen. Samtidig ble novellene hennes publisert i ulike barneblader. I skrivingen prøvde hun å kombinere elementer fra alle de kulturene hun følte seg hjemme i: den jødiske, den tsjekkiske og den tyske.
I 1939, under nazistenes okkupasjon, klarte hun å sende sin eldste sønn, Hanuš, til England som en del av barneredningsinnsatsen Kindertransport. Han ble sendt videre til Sverige, der han oppholdt seg hos en venn. I februar 1942 ble Ilse, Willi og deres yngste sønn, Tommy, flyttet til Theresienstadt-gettoen. Her jobbet Ilse som sykepleier på barnesykehuset. I gettoen skrev hun flere dikt på tysk, og noen av dem ble også tonesatt. To av disse komposisjonene er bevart i dag.
I oktober 1944 ble mannen hennes deportert til Auschwitz-Birkenau. Ilse ønsket å holde familien samlet, og hun meldte seg frivillig til å reise til Auschwitz-Birkenau med Tommy. Da de kom til leiren, ble de sendt direkte til gasskammeret. Willi Weber overlevde og døde 30 år senere. Hanuš Weber overlevde krigen og ble boende i Sverige – han døde i september 2021. Ilse Webers tekster var i mange år glemt, men nå blir de løftet fram av Bente Kahan, kurator for denne utstillingen. Med støtte fra Hanuš har hun videreutviklet Ilse Webers fortellinger og dikt.
- Bente Kahan – Brev til mitt barn (video: ENG)
- Bente Kahan presenterer Ilse Weber
- Bente Kahan – En kofferts snakker (video)
- Bente Kahan – Potetskrellersken (video)
- Polentransport
- Fotografier
—
Brev til mitt barn
Tekst: Ilse Weber
Gjendiktet til norsk av Ellen Foyn Bruun
For tre år siden, kjære sønn, gikk ferden,
fra oss I Prag alene ut i verden.
Fremdeles kan jeg se deg der du står,
i toget med ditt vakre brune hår,
strakk du ditt hode ut mot meg
du tagg og ba: La meg få bli hos deg.
Du ba fortvilt: få bli hos deg.
Å ta farvel med oss syntes du var hardt.
Du var knapt åtte og var sped og sart.
Og da vi gikk hjem uten deg så triste,
da følte jeg at hjertet ville briste.
Jeg har grått ofte, og for deg især,
men tross det er jeg glad du ikke er her,
men tross det er jeg glad du ei er her.
En fremmed kvinne tok deg som sin sønn,
en plass I himmelen blir nok hennes lønn.
Du må elske henne høyt og være snill.
Jeg er så glad for at hun er til.
For oss er livet vondt og fylt av angst,
de tok alt det vi hadde som sin fangst.
Vårt hus, vårt hjem, alt det som har verdi
er borte, ingenting har de latt bli.
Selv toget du fikk av far og mor,
og gyngehesten til din lillebror.
Og gyngehesten til din bror.
Våre navn de måtte vi forlate.
Rundt halsen går vi nå med nummerplate.
Jeg kunne klart å leve slik i flokk.
Hvis far og jeg fikk bo i samme blokk.
Din bror får heller ikke være her,
nå er jeg uten alle jeg har kjær,
nå er jeg uten de jeg har kjær.
Du er så liten og forstår det ei,
Her er kvinner presset sammen i en sal for seg.
Der ligger vi å lytter til hverandres sorg,
mens ensomhet og smerte fyller denne borg.
Gjør du lekser, har du vokst deg lang?
Er du mon blitt for stor for vuggesang?
Det forekommer meg om natten titt,
at du igjen lå her ved brystet mitt.
Tenk den dagen jeg igjen ser deg,
da kan du ikke lenger helt forstå meg.
Du vil forlengst ha glemt din tysk i Sverige,
og jeg, jeg kan jo ikke svensk dessverre.
Vil ikke det bli komisk, tenk hvis det var nå,
da hadde jeg en sønn så stor som så…
Leker du med tinnsoldater I det fjerne?
Her bor jeg i en virkelig kaserne
Med triste rom og mur med gamle skader,
her finnes hverken sol eller trær med blader.
Jeg arbeider nå som sykesøster
for lidende barn som jeg hjelper og trøster.
Om natten sitter jeg og holder vakt,
i mørket lyser kun en lampe svakt.
Og mens jeg passer på så føler jeg,
at hvert av barna her er litt av deg.
Jeg savner deg, men tross det er jeg glad
for at jeg i min smerte lot deg dra,
for at jeg i min smerte lot deg dra.
Jeg ville lide tusenvis av kvaler,
hvis det for barnelykken din betaler.
Nå er det sent og jeg må ta en blund.
Jeg vil så gjerne se deg et sekund!
Men jeg kan bare skrive fylt av lengsel
et brev til deg, min sønn, her fra mitt fengsel.
—
Bente Kahan presenterer Ilse Weber
Bente Kahan presenterer her tre sanger av Ilse Weber. De alle skrevet mens hun bodde i Theresienstadt-gettoen.
Tekst: Ilse Weber
Melodi og vokal: Bente Kahan
Arrangement og gitar: Ronen Nissan
Fiolin: Małgorzata Wasiucionek, Malwina Kotz
Bratsj: Marzena Malinowska
Cello: Jan Skopowski
Kontrabass: Mirosław Mały
Sanger:
1. «Die Kartoffelschälerin» (norsk: ‘Potetskrelleren’)
2. «Ein Koffer spricht» (norsk: ‘En kofferts beretning’)
3. Polentransport
Opptak fra konserten Avbrutte liv i Senteret for jødisk kultur og utdanning i den Hvite Stork Synagogen i Wroclaw, Polen.
—
En kofferts snakker
Gjendiktet til norsk av Ellen Foyn Bruun
Ilse Webers dikt er oversatt til norsk av Ellen Foyn Bruun og var en del av teaterforestillingen «Stemmer fra Theresienstadt» skrevet av Ellen og Bente Kahan, premiere på Oslo Nye Kafeteatret i 1995. Ilse Webers dikt har blitt tonesatt av Bente, og synges på norsk, tysk (orginalspråket), engelsk og polsk.
Teaterforestillingens sanger var også utgitt på plate med samme tittel (finnes på Spotify i norsk, tysk og engelsk versjon titlene Stemmer fra Theresienstadt/Voices from Theresienstadt/Stimmen aus Theresienstadt).
Jeg er en liten koffert fra Frankfurt am Main.
Jeg savner min herre, hvor finner jeg ham.
På hans frakk var en stjerne, han var gammel og blind.
Han holdt meg som sitt barn så ømt i hånden sin.
Jeg har fulgt med min herre på reise i alle år,
men turen hit var nok den siste ferden vår.
Han var gammel og blind, hvor har de sendt ham hen
Og hvorfor har de tatt fra meg min kjære venn
Hvorfor må jeg stå i kasernegården her?
Hans navn står jo skrevet på mine klær.
Nå er jeg skitten, min lås er ødelagt.
Jeg er nesten tom, de plyndret meg med makt.
Bare et lite tørkle, og et beger til vann.
Og blindetavlene i bly som tilhører ham.
Ellers er alt tatt, medisiner og brød,
Han savner meg nok, kanskje lider han nød
Han ser ingenting og med ustøe ben,
hvordan kan han finne meg i koffertstabelen
Jeg synes det er så vrient å forstå
Hvorfor vi nytteløst til grunne må gå
Jeg er en liten koffert fra Frankfurt am Main,
Jeg savner min herre, hvor finner jeg ham?
—
Potetskrellersken
Gjendiktet til norsk av Ellen Foyn Bruun
Jeg skreller poteter dagen lang med hundre andre kvinner
Jeg sitter I den fuktige hall fra tidlig når dagen rinner
Jeg sitter og hører ikke et ord av det de andre forteller
Mine tanker blir til jord, mens mine hender skreller
Mine tanker er fulle av nød hos min datter forsvunnet I Polen
De andre har ennå ikke en død, I smug kan de le I solen
De brune knollene ruller I vei og stabler seg på hverandre
Min sønn ble sendt til Dachaus leir, hvorfor lot Gud ham vandre
Tiden går jeg er sliten og matt, sprukne er mine hender
Mitt barnebarn døde av tyfus I natt. Når skal mitt eget liv ende
Poteter, poteter, dag ut, dag inn, potetskrell, potetkrell I strømmer.
De sniker seg til meg I natten inn, og plager meg I mine drømmer
Skrellene lever og vender seg, og blir til hvesende slanger.
De forfølger og omslynger meg, til nådeløst de meg fanger.
Så blir det atter morgengry, og jeg sitter mens dagen rinner
Og skreller poteter I hallen på ny, med hundre andre kvinner.
Polentransport
Gjendiktet til norsk av Ellen Foyn Bruun
En Polentransport blir offentliggjort,
som mareritt sprer ryktet seg vilt.
Eldsterådet må løpe fort,
man kan se deres ro er forstilt
Vi streifer dem sky, våre blikk er redde,
vi tenkterskremt : gjelder det meg?
Man ønsker at denne fatale seddel,
ble sendt bort en annen vei
Vi synes at vi hører fordervelsen snike
seg rundt i kasernen på tå
Vi er så redde for Polens rike.
Hvorfor kan vi ikke forstå
Hva venter oss der av ulykke og nød,
ingen kan fortelle oss det.
Å sendes til Polen er verre enn å dø,
for når man er død, har man fred
Blir du spart i dag er det din tur i morgen.
vi er alle uten forsvar og rett.
Må fredløse vandre videre I sorgen,
som Achashveros plagede ætt.
Fotografier av Ilse Weber og hennes familie. Fra Hanuš Webers fotoalbum
—
Fotografiene er en gave fra Hanuš Weber til Bente Kahans stiftelse.