3 VII 1885, Maksimovichi (i dag Belarus) – 1941, gettoen i Minsk
Sara Kagan var en jiddisk dikter og skribent. Hun var sannsynligvis det eneste kvinnelige medlemmet i den jødiske avdelingen av forfatterforeningen i Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk (BSSR) på 1930-tallet. Hun skrev særlig om livet på landsbygda, naturen og aktuelle samfunnsspørsmål.
Hun ble født i Maksimovichi, en landsby i dagens Belarus. Faren var skogsarbeider, og moren tok seg av de ti barna. Kjærligheten til litteratur hadde hun arvet fra moren. Som voksen jobbet hun som leder av biblioteket i Babruysk. Fra tid til annen deltok hun på møter for unge forfattere i Minsk. I 1935 foreslo kommunistpartiets jødiske avdeling i forfatterforeningen at hele familien skulle flytte til Minsk. Sannsynligvis var hun den eneste kvinnen i den jødiske avdelingen i forfatterforeningen. Samtidig som hun tok kveldsstudier ved Institutt for pedagogikk ved Det filologiske fakultetet, jobbet hun, tok seg av hjemmet og de tre sønnene. På 1930-tallet døde et av barna av lungebetennelse, noe som preget henne sterkt.
Sara Kagan skrev på jiddisk og var en del av det jødiske forfattermiljøet som blomstret opp etter den russiske revolusjonen. Hun debuterte i 1929 med novellesamlingen Der ershter prayz (på norsk: 'Førsteprisen’). I tiåret før andre verdenskrig gav hun i tillegg ut tre diktsamlinger: In veg (‘På vei’), Mayn heymland (’Mitt hjemland’), og Undzere mentshn (’Vårt folk’). Før krigen brøt ut kom også romanen Der Fidler (’Fiolinisten’). Flere av bøkene hennes, blant annet en novellesamling, ble oversatt til belarusisk av Zmitrok Biadula i 1940. Sara Kagan jobbet i redaksjonen til Shtern (’Stjerne’), et jødiskspråklig litterært tidsskrift. Her skrev hun om aktuelle temaer. Hun var også opptatt av landsbygda – et område som alltid stod hennes hjerte nær – landskapet i Belarus og bøndene – en gruppe hun framstilte som helter i tekstene sine.
Da den tyske hæren erobret Minsk i 1941, ble Sara Kagan og familien hennes sendt til gettoen. Her døde hun sammen med mannen sin og en yngre sønn. Hennes eldste sønn var soldat og ble drept ved fronten. Ingen av hennes nærmeste slektninger overlevde krigen.
Bagenish (1935)
Ver-zhe klapt fartog tsu mir in fentster?
Ver-zhe klapt es forzikhtik azoy?
Knap ikh uf zikh gikh un ikh entfer:
"Vart a vayl-shinke, ikh gey shoyn, ot ikh gey".
Hob ikh shtil dos forhangl farhoybn
un tsum fentster zikh geton a loz.
Hot a freyd umgekhept di shoybn;
tsvey por oygn shtern di gloz:
"Mame!"
"Tokhter!"
"Kind du mayne libe,
vost bistu gekumen umgerikht?
Farvos hostu keyn briv mir nit geshribn,
ikh zol aroysgeyn un bagegenen haynt dikh?"
"Es volt mayn briv mikh, mame, nit deryogn –
nit mit shifn, nit mit banen, nit mit ferd.
Ikh hob in himlen bloye zikh getrogn
un aropgekozn zikh tsu dir do af der erd.
efn, mame, kh'vel dir dertseyln shpeter
fun parashiutn, un fun hoykhn, un fun alts;
ikh bin gesprungen zibn toyznt meter.
itst vil ikh shtark onkushn dayn haldz".
Ikh tepral di fentster mit di tirn,
flit mayn tokhter, vi a toyb, tsu mir arayn.
Es vert ful mayn shtub mit yungn shayn mit irn,
nor es vil mayn tokhter lang mit mir nit zayn.
"Zay gezunt, mayn libe gute mame,
kh'bin farfloygn af a vayle nar.
s'vartn itst af mir aeroplanen
afn feld dart hinter undzer dorf".
Vish ikh oys di trern fun di oygn.
Kh'ze, in himl shtralt shoyn hoykh di zun,
ziz mayn tokhter vayt avekgefloygn.
Zay gezunt, mayn tokhter, zay gezunt!"
Minsk (1934)
Minsk, mayn Minsk, mayn alter bolshevik,
s'trogt zikh haynt tsu dir a shneler tsug,
ikh kuk in shoyb un zey zikh on mit glik,
un s'tantst in mir mayn harts fun yedn kuk.
Volt ikh nit gevust dikh, kh'volt dikh nit derkent,
bist oysgevaksn shtark, bist oysgevaksn groys,
un vifl koymens haye shteyen dort farkent
mit yunge-ke tshiprines inderhoykh.
Mayn freyd iz gants, mayn oyg iz zat,
un s'shrayt fun mir mayn freyd aroys:
Minsk, du bist a yat!
Minsk, mayn Minsk, mayn alter bolshevik,
ikh kuk af dir, un s'shvint a yor aroys.
Nit umzist hot di partey mit yorn nokh tsurik
dem tsuzamenfor dem ershtn dir fartroyt.
