1914, Warszawa –
8. mai 1943, gettoen i Warszawa

TILBAKE

PL  |  DE  |  ENG  |  UKR  |  NO

Biografi

Władysław Szlengel var lyriker, journalist, satiriker og skuespiller. Han skrev mange av de sangene som ble sunget i Warszawa. Han regnes som Warszawagettoens historieskriver. Selv kalte han seg historieskriveren til det druknende mennesket. Han er også forfatteren av opprørershymnen fra Warszawagettoen. 

Han ble født i Warszawa i 1914, og en stor del av hans kunstneriske arbeid er knyttet til nettopp denne byen. Fra begynnelsen av 1930-årene og fram til krigsutbruddet samarbeidet han med Nasz Przegląd, et tidsskrift for den jødiske minoriteten i Warszawa. Han publiserte også artikler i det satiriske ukebladet Szpilki, og han skrev om sosiale og politiske spørsmål for Robotnik, en avis utgitt av det sosialistiske partiet. Han var spesielt glad i å skrive kabarettekster og skrev for og samarbeidet med teatre som 13 Rzędów, Ali Baba og Tip-Top. Szlengel skrev på polsk.

Da krigen brøt ut, flyttet Szlengel og hans kone til Białystok. Her begynte han å jobbe for dukketeatret. I 1940 vendte han tilbake til Warszawa og ble internert i gettoen. Han tjente til livets opphold ved å jobbe i kunstkafeen Sztuka. Her jobbet han sammen med kabaretskuespilleren Wiera Gran og Władysław Szpilman, begge portrettert i Roman Polanskis film Pianisten (2002). Han samarbeidet med Oneg Shabbat-gruppen, en undergrunnsbevegelse som dokumenterte livet i Warszawagettoen. Diktene hans beskriver ødeleggelsen av det jødiske folk.

I 1942 klarte han å unngå deportasjon, men ble satt til å jobbe på et tysk børstemakerverksted. Flere av arbeiderne brukte verkstedet til å produsere eksplosiver til motstandsbevegelsen og til å støtte å arbeidet med Ringelblum-arkivet, en samling gjenstander som dokumenterer livet i Warszawagettoen. Szlengels forsøk på å gjemme seg i den «ariske» delen av byen mislyktes, og han døde under opprøret i Warszawagettoen i april 1943.

Władysław Szlengel var lyriker, journalist, satiriker og skuespiller. Han skrev mange av de sangene som ble sunget i Warszawa. Han regnes som Warszawagettoens historieskriver. Selv kalte han seg historieskriveren til det druknende mennesket. Han er også forfatteren av opprørershymnen fra Warszawagettoen. 

Han ble født i Warszawa i 1914, og en stor del av hans kunstneriske arbeid er knyttet til nettopp denne byen. Fra begynnelsen av 1930-årene og fram til krigsutbruddet samarbeidet han med Nasz Przegląd, et tidsskrift for den jødiske minoriteten i Warszawa. Han publiserte også artikler i det satiriske ukebladet Szpilki, og han skrev om sosiale og politiske spørsmål for Robotnik, en avis utgitt av det sosialistiske partiet. Han var spesielt glad i å skrive kabarettekster og skrev for og samarbeidet med teatre som 13 Rzędów, Ali Baba og Tip-Top. Szlengel skrev på polsk.

Da krigen brøt ut, flyttet Szlengel og hans kone til Białystok. Her begynte han å jobbe for dukketeatret. I 1940 vendte han tilbake til Warszawa og ble internert i gettoen. Han tjente til livets opphold ved å jobbe i kunstkafeen Sztuka. Her jobbet han sammen med kabaretskuespilleren Wiera Gran og Władysław Szpilman, begge portrettert i Roman Polanskis film Pianisten (2002). Han samarbeidet med Oneg Shabbat-gruppen, en undergrunnsbevegelse som dokumenterte livet i Warszawagettoen. Diktene hans beskriver ødeleggelsen av det jødiske folk.

I 1942 klarte han å unngå deportasjon, men ble satt til å jobbe på et tysk børstemakerverksted. Flere av arbeiderne brukte verkstedet til å produsere eksplosiver til motstandsbevegelsen og til å støtte å arbeidet med Ringelblum-arkivet, en samling gjenstander som dokumenterer livet i Warszawagettoen. Szlengels forsøk på å gjemme seg i den «ariske» delen av byen mislyktes, og han døde under opprøret i Warszawagettoen i april 1943.

Telephone
translated into English by Piotr Zadworny

With a sick and broken heart,
and thinking about the other side,
I sat in the evening
by the telephone —

And I thought: Id call
someone on the other side
when Im on my shift by the telephone
in the evening —

And then I thought: My God —
I have no-one really to call,
in the year thirty-nine
I went down a different path —

I grab the earpiece
the line is swinging pathetically
I choose a number I know
and I am answered by… a talking clock…

Ten fifty-six,
if you want, we can reminisce
how in the year thirty-nine
I had just left a cinema

Ten fifty-seven
I went home on a „zero”,
from Chmielna, the „Atlantic” cinema,
from a Gary Cooper movie

Nowy Świat was still all in sparks,
and couples would still go for a walk
and the Café Club was still open
— eleven oh-three…

How nice it is to talk to you
without an argument, a difference of opinions,
you are the nicest, my talking clock
of all the ladies I know

— and that someone remembers it all,
that there was a common fate
and is not afraid to talk to me
and has such a calm voice.

Be well, my distant,
there are hearts where nothing changes,
Its five to midnight — you say —
you are right… so goodbye.